Selv ikke en pandemi kan stoppe de som vil det mest

Europamesterskapet 10m luftvåpen i Polen februar 2020. Det var sist norske rifleskyttere var i et mesterskap. Det er nå snart på datoen 1,5 år siden.

I skrivende stund forbereder nå så å si alle europeiske nasjoner sine uttatte utøvere til et stort EM i Kroatia. Det gnisser i avtrekksfingeren og rumler i kroppen. Man kan knapt vente med å sette sine ben på den store internasjonale arenaen igjen. Det føles som mer enn en hel evighet siden sist.

Til og med India sender sine uttatte OL-skyttere til Kroatia på treningsleir og for å delta i kvalifiseringsrundene av årets store EM. Da vet du liksom at det har vært manko på konkurranser den siste tiden…..

For det er mye som har blitt skrinlagt det siste halvannet året. Nærmere bestemt alt. Med unntak av en verdenscup for seniorer, hvor det knapt nok deltok europeiske nasjoner. Mange har trent mye, med noe å se fram til og motivere seg mot, for så å oppleve at det hele blir utsatt og deretter avlyst. For konkurranseglade mennesker, så er det få ting som kan oppleves så demotiverende som akkurat det. For skyttersporten sin del, så er det enormt mange som har fått kjenne på denne “knekken” siden februar 2020.

Norske juniorer etter en av flere finaler under RIAC Luxembourg 2019. Konkurransen er et populært reisemål for norske juniorer og seniorer, men ble som mange andre konkurranser ikke arrangert i år 2020.

NÅ ER DET SYND PÅ JUNIORENE

Men. Om det er noen som har fått kjenne på dette mer enn andre i idretten vår, så tørr jeg påstå at det er de som er/har vært norske juniorer i 2020 og 2021.

Bare i år 2020 gikk våre norske juniorer glipp av følgende mesterskap etter EM 10m Polen i februar:
European Youth League
Nordisk mesterskap
EM 50m
VM 10m/50m
NM 10m

Nordisk mesterskap for 2021 er avlyst. I tillegg har det blitt klart at Norge ikke stiller med juniorer under EM i Kroatia om 2 uker (noe forøvrig også Tyskland i dag offentliggjorde at de ikke vil gjøre). Mandag kom også nyheten om at ISSF avlyser årets verdenscup for juniorer i Sühl. Det er totalt åtte mesterskap som juniorene våre har gått glipp av på halvannet år (uten at øvrige store internasjonale konkurranser er tatt med). Flere av dem også i sin kanskje beste alder og i sin store internasjonale gjennombruddsperiode av karrieren.

Det er synd på juniorene våre nå.

EM POLEN 2020. Skytterlandsalget Pistols trener Uwe Knapp sammen med juniorene Mattis Hembre og Erik Eknes. Hembre satte ny norgesrekord for juniorer med 570 poeng under mesterskapet.

HUSK PÅ HVORFOR DU STARTET

I en sådan stund med ytterligere avlysninger på avlysninger, som igjen kan føles som nederlag på nederlag, så er det forståelig at det er vanskelig å holde motet oppe og treningsiveren i gang.

MEN. Det er i motgang, eller i motbakke det går oppover, sies det i hvert fall. Det er iallfall i motgang at man ofte virkelig ser hva som bor i folk. Hvem som er mest hardhudet. Hvem som virkelig vil dette mest. Med sjela si. Hvem som virkelig elsker sporten sin.

Jeg vet at mange av juniorene har brettet opp armene flere ganger tidligere i pandemien. Og det er nettopp NÅ at de samme armene virkelig må brettes opp igjen, om ikke enda hardere enn før. Det er i perioder som DETTE at man virkelig må huske på hvorfor man valgte å satse eller hvorfor man i det hele tatt begynte med skyting, og ikke minst hva som fikk deg til å fortsette. Tenke på all gleden som denne sporten tross alt gir deg.

When you feel like quitting – Remember why you started.

I det store og lange løp, så er det ofte de som kjemper seg gjennom slike skuffelser ved å stå på enda mer, som fort blir legender til slutt.

DEN TRØBLETE JUNIORKARRIEREN SOM FIKK EN LYKKELIG SLUTT

Det er derfor fristende å mimre litt tilbake til min egen karriere som junior. Den inneholdt definitivt mer nedturer enn oppturer. Ikke nødvendigvis fordi jeg presterte dårlig, men fordi jeg trengte tid. Utviklingen min gikk tregt i forhold til de jeg målte meg opp imot i ung alder. Årevis med tålmodighet er en tøff mental prøvelse i ung alder.

Jeg startet på NTG Kongsvinger i 1.klasse høsten 2007, som ren DFS-skytter. I 2008 fikk jeg meg Anschütz matchvåpen cal.22 i fødselsgave og jeg fikk også overta en luftrifle av Øyvind Sirevaag. Fra og med da var drømmen min klar: Jeg skulle til Sommer-OL og ta medalje. Jeg skulle bli verdensmester og europamester. Selvsagt skulle jeg også ta med meg det som var av juniormesterskap på veien mot drømmen.

Etter tre år med utallige treningstimer på NTG, så var mine personlige rekorder følgende: 10m: 586. 50m ligg: 590. 50m helmatch: 1149.

Jeg var langt bak. Jeg var aldri på landslaget som junior. Jeg ble aldri kalt inn på en eneste landslagssamling og representerte heller aldri Norge internasjonalt som junior. I håp om å få et slags “gjennombrudd” i mitt siste år som junior i 2011-sesongen, tok jeg meg et friår, hvor jeg jobbet som frilanser og prøvde å trene så mye jeg kunne. Junior-EM i Serbia var det store målet. Jeg hadde framgang på trening, men det ballet på seg i konkurranser. Motivasjonen fikk seg en ny knekk og jeg “ga litt opp EM-håpet”.

Jeg rettet da heller fokuset mer mot DFS-stevner i en periode, og her sa det plutselig PANG. Som nærmest skutt ut av intet fikk jeg mitt store gjennombrudd med seier i Oslo Open, hvor jeg slo selveste Tor Harald Lund og Ole Magnus Bakken i omskyting om seieren.

Da var troen og selvtilliten tilbake. Den dro jeg med meg på vårparten i 2011, da jeg for første gang skjøt over 1150 poeng på helmatch. Det ble flere resultater på over 1150 og plutselig var jeg ranket som nummer 2 på NSF sin liste over juniorer som skulle skyte EM-uttak. Det var første gangen i hele mitt liv at jeg var kvalifisert for en uttaksskyting til et mesterskap.

Det påfølgende EM-uttaket ble et av de jevneste i historien, hvor kun tre poeng skilte 1.plassen til 4.plassen over to stevner. De tre beste ble tatt med til EM i Serbia og jeg var fjerdemann. Totalt 0,5 poeng bak tredjemann som var den siste som kom med på laget.

Da rant tårene i bilen på vei hjem, og jeg hadde lyst til å selge det meste av NSF-utstyret mitt. Hvordan skulle jeg klare å komme meg til et senior-OL, når jeg ikke en gang klarte å kvalifisere meg til et mesterskap som junior?

Men. Det er i motgang det går oppover. Mens jeg igjen heller koblet av i DFS-miljøet en liten periode, tok Pappa med seg børsa til Tyskland. Han kom hjem med ny pipe fra Anschütz, og to forskjellige ammunisjonslåtter.
“- Disse går til innertier alle sammen. Nå bretter vi opp armene, så er det NM neste”, sa pappa.
I det påfølgende Norgesmesterskapet i Alfhallen satte jeg ny personlig rekord på både 60 skudd liggende og helmatch, og tok henholdsvis gull og sølv. Det ble også NM-gull på 300m match som junior den samme høsten. Vinteren 2012 skjøt jeg også 1170-poeng som førsteårssenior.

Tiden fra tårene i bilen etter EM-uttaket i junior til min første 1170 poenger var nøyaktig 8 måneder. Som sagt: Det gjelder og ikke gi seg 🙂

Etter en god sesong som førsteårssenior ble jeg for aller første gang i mitt liv innkalt til en landslagssamling av Trond Kjøll, som var daværende landslagstrener for seniorene høsten 2012. I 2013 tok Øyvind Sirevaag over som landslagstrener og jeg ble da et fast medlem av landslaget. Siden 2013 har jeg hvert år (med unntak av covid-året 2020) representert Norge i enten verdenscup eller mesterskap. Det til tross for at jeg aldri ble kalt inn på en eneste landslagssamling som junior.

Derfor ønsker jeg å avslutte dette innlegget med følgende oppfordring til alle våre kjære juniorer i skytternorge:

Det aller meste er faktisk oppnåelig, bare man vil det nok og ikke gir opp. Selv en pandemi kan ikke stoppe de som vil det mest 🙂

Simon Kolstad Claussen – Skytterlandslaget Elite

FAKSIMILE SKYTTERNYTT
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg