Tangerte verdensrekorden på lokalt stevne i Alfhallen

Uken etter hjemkomst India var det klart for mars-stevne til klubben min, Kisen Miniatyrskytterlag, i Alfhallen. Det er solide muligheter for å få veldig god stevnetrening, med flere øvelser, når Kisen først drar i gang et stevne. Denne gangen gikk stevne over tre dager med mulighet for å skyte to konkurranser i 50m helmatch, 50m liggende og 10m luft, samt helmatch-finale på ettermiddagen, siste dag, for de åtte beste matchresultatene.

Etter å ha trent med landslaget tidlig på dagen, slang jeg meg med på første helmatch-stevne sammen med NTG Kongsvinger. Skolen, der jeg ble introdusert for internasjonal matchskyting, og la ned et solid treningsgrunnlag som junior fra 2008 – 2010.

Utfordret meg mentalt etter nok en solid helmatch

Jeg har nå to sett med caliber-22 børser, Grünig Elmiger. En til konkurranse og en til trening/lokale stevner i Norge. Det beste våpenet mitt, som jeg brukte i India, er nå lagt i våpenskape for å “spare seg litt” og jeg brukte egentlig det første stevne for å skyte inn treningsbørsa, som jeg ikke har brukt på en stund. Det ble særdeles god “innskyting”.

Seriene: 396-399-390 ga 1185 poeng. Det ellevte strake resultatet på 1180-tallet denne sesongen, på en serie, hvor jeg også følte jeg kunne fått ut enda mer. Men når hodet begynner å regne poeng, så stjeler det dessverre nødvendig fokus fra gjennomføring.

Derfor forsøkte jeg å utfordre meg selv på nettopp det mentale, bare 11 timer senere. Klokken 0830 var jeg på plass på standplass igjen for en ny helmatch. Det er alltid litt mer utfordrende å skulle “forsvare” et godt resultat bare dagen etterpå, i så måte, så valgte jeg å ta den utfordringen, selv om jeg i utgangspunktet hadde planlagt å skyte luftkonkurranse den dagen.

Jeg vil vel ikke si at jeg “strøk på eksamen” dagen etter. Men hue hang dessverre ikke med. Poengsummen var likevel god: 1179 etter 393 – 399 – 387, men måten det skjedde på var jeg ikke fornøyd med. Man “skal liksom gjøre det ekstra nøye” og blir automatisk litt redd for å feile, istedenfor og ikke ta dette så helsikes høytidelig og bare kjøre på, slik jeg gjør på trening. Spesielt på stående, er dette en utfordring som jeg skal bli bedre på framover.

Hadde bestemt meg – gjennomførte min beste finale

Etter en fridag dagen etter, så var det ny konkurransedag på lørdagen. Allerede da jeg våknet den dagen, så hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle ta “mental revansj” fra helmatch-finalen i India og helmatchen to dager i forveien. Jeg var på hugget. Bestemt. Ta kontroll over situasjonen, istedenfor at situasjonen tar kontroll over deg.

Etter å ha varmet opp med en luftkonkurranse på 626,3 poeng, var jeg klar for helmatch-finalen. Jeg begynner å bli trygg på å skyte finaler her hjemme nå. Tidligere var det litt skummelt, nå er det bare gøy. Det var fokuset i forberedelsene. Smile, le, kjenne på tryggheten, selvfølelsen, selvtilliten og komme med litt kommentarer og meldinger til klubbkompisene som også skulle skyte.

Så var det fokus på meg selv, skiva, pusteteknikk, grep, trykk i skulder og taktikk for å gjøre stillingsskiftene så effektivt som mulig. Inne i bobla.

Kvelden før, hadde jeg studert OL-finalen fra Rio på 50m helmatch. Ikke poengsummene, men hvordan utøverne jobbet underveis. Spesielt gullvinner og sølvmedaljør Niccolo Campriani og Sergey Kamenskiy. Hvis dere selv studerer videoen, så legg merke til hvordan de jobber med pusten og på detaljnivå for å roe ned kroppen før hvert eneste skudd og hvordan de nullstiller seg etter hvert skudd. Dette forsøkte jeg å ha på netthinna etter hvert eneste finaleskudd.

Det fungerte utmerket. Eneste gangen jeg var stresset eller følte utrygghet, var under innskyting, da jeg tidvis var litt redd for og ikke være godt nok innskutt før seriene begynte. Men da jeg til slutt ble trygg på innskyting i alle stillinger, gikk finalen som en drøm. Jeg følte meg King Kong. Jeg eide hele standplassen og jeg visste at jeg kom til å vinne, selv om jeg likevel ikke tenkte poeng.

Det hele endte til slutt på 465,3 poeng. Det er tangering av verdensrekorden til kinesiske Yang Haroan, som han satt under verdenscupen i München 2018. En finale i Alfhallen, kan selvsagt ikke sammenliknes med en finale i verdenscup, men likevel. Det er gøy å se hvor god jeg er på mitt aller beste. Når både det fysiske, tekniske og mentale stemmer.

Den dagen jeg får samme innstilling, fokus, trygghet og selvtillit i en verdenscup-finale, da kommer det virkelig til å bli gøy.

 

Bilder fra verdenscupen i New Delhi

MIX: 10m mix med Jenny Stene til venstre. Til høyre er kinesiske Zhao som skjøt uoffisiell verdensrekord på 40 skudd med 424,1 poeng!
MIX TEAM: Etter endt konkurranse av 10m mix team med Jenny Stene. Rånåsfoss og Setskog på 18. plass i verden er ikke så galt 🙂
SELFIE: Med to rifleskyttere fra det kinesiske landslaget
MIX TEAM: Endre Hagelund og Jeanette Hegg Duestad endte på en sterk 12. plass i mix team. Duestad hadde også en solid individuell verdenscup med 8. plass og 9. plass, samt ny juniorverdensrekord. Hun har fortsatt hele 2019 igjen som junior, men hevder seg altså i verdenstoppen som senior.
10M LUFT: Fra luftbanen i NewDelhi. Treningsdag.
50M: Fra 50m banen i New Delhi. Treningsdag.
50M: Fra 50m banen i New Delhi. Treningsdag.
50M: Fra 50m banen i New Delhi. Treningsdag.
FINALE: Fra ISSF-TV og helmatch-finalen på 50m.
FINALE: Fra ISST-TV og helmatch-finalen på 50. Her fra knestående.
50M: Fra 50m banen i New Delhi. Vindvimpler.
KISEN: Kisen sine tre skyttere på verdenscupen i New Delhi. Endre Hagelund, undertegnede og Jenny Stene.
TAJ MAHAL: Vi fikk plugget inn en dag som turister i Delhi. Her fra verdenskjente Taj Mahal.
LANDSLAGET: Den norske rifletroppen. Utøvere bak fra venstre. Katrine Lund, Jeanette Hegg Duestad, Endre Hagelund, Jenny Stene, undertegnede, Henrik Larsen og trener Håkon Sørli.

Gjennomføringen i New Dehli

Da har man fått installert seg hjemme igjen på Borgen og det er på tide å se litt tilbake på den beste uka jeg har hatt på skytebanen i disiplinen 50m helmatch, noensinne i karrieren til nå.

Etter ankomst til New Delhi grytidlig på morningen, indisk tid, ventet det tre avklimatiseringsdager før første treningsøkt. Det er selvsagt svært mye mentalt som spiller inn i skytesporten på dette nivået. Men først og fremst er dette en svært teknisk krevende øvelse, hvor også kordinasjon, balanse og evnen til å holde ut (både konsentrere seg, samt stå, ligge og sitte på kne) i alle de tre skytestillingene spiller en vesentlig rolle. Sistnevnte faktor kaller jeg for utholdenhet i skytestilling, samt evnen til å finne eksakt samme stilling, dersom man må ta pauser underveis.

Når man har godt med jetlag i kroppen, i tillegg til å være sliten etter en lang reisedag, så kan det til tider være håpløst å treffe som normalt i dagene rett etter ankomst. Man skal være fullt restituert. Avklimatiseringsdagene er i så måte helt nødvendig.

Eliminasjonen: Suverent best i vindforholdene

Første konkurranse var eliminasjon på 50m helmatch. Eliminasjon vil si kvalifisering før hovedkvalifiseringen, og blir stort sett benyttet på hver eneste verdenscup, hvor det er stor deltakelse. På banen i New Dehli var det totalt 80 skiver og det var påmeldt totalt rett over 90 deltakere. 50m finkaliber er en utendørs idrett, hvor vind og lysforhold ofte spiller en stor rolle inn på resultatet. For at det skal bli mest mulig rettferdige værforhold for alle deltakere benyttes da ikke endeskivene på venstrefløyen og høyrefløyen, da som oftest er mest vind midt på banen.

Arrangøren gjør derfor det ofte slik at man deler det totalt antall deltakerantallet i to, og (i denne konkurransen sitt tilfelle) setter opp to eliminasjonslag med 45 deltakere i hvert lag, hvor de 30 beste fra hvert lag går videre til hovedkvalifiseringen. Dermed får man samlet de 60 beste totalt fra eliminasjonene til hovedkvalifiseringen, i tillegg til at man unngår å benytte seg av endeskivene og skal på den måten få mest rettferdige forhold for alle.

På siste såkalte PET-trening (Pre-event training), før min eliminasjon, var det egentlig ingenting som tilsa at jeg skulle tangere min personlig rekord utendørs neste dag. Jeg skjøt helt greit i alle tre stillinger, men hengte meg for mye opp i frustrasjon de gangene jeg ikke traff, noe som også påvirket den totale gjennomføringen. Grepene jeg da så gjorde, med å gi litt faen i hva som kom opp på monitoren, ikke ta dette så helsikes høytidelig, samt bare fokusere fullt og helt på teknisk gjennomføring, var gull verdt.

På eliminasjonen blåste det også en god del, langt mer enn hva det hadde gjort på treningsdagene. Dette hjalp også en god del på å dra ned mine egne forventninger. Jeg har ikke skutt i vind tidligere i år, og kunne strengt talt ikke forvente å skyte noe toppresultat i min aller første konkurranse i slike forhold. Når man da har klart å skru ned eget mentalt press og man fokuserer på det man gjør på trening, så sier jo det nesten seg selv hvordan det kommer til å gå.

Jeg kom i det jeg selv kaller for flere solide tekniske “flytsoner” i alle tre stillinger. Da gir jeg gass, skyter med rytme og ting flyter på litt av seg selv, nesten uten at jeg tenker. Da ble det flere solide tierstimer. Med 395 i kne, 397 ligg og 389 i stå tangerte jeg min personlige rekord utendørs på 1181 poeng. Jeg skjøt også stort sett på helt korrekt vindbildet, og lot vinden bli en motivasjon for meg istedenfor et forstyrrende element og et element av tvil. Det ble suveren seier i eliminasjonslaget mitt på hele fem poengsmargin.

Forventningspresset

Dermed var det selvsagt flere, både konkurrenter og utenlandske trenere, som kom bort for å gratulere og som “naturlig forventet” at jeg kom til å være blant forhåndsfavorittene i morgen. Akkurat dette scenarioet er vanskelig. Man kan fort la andres forventninger, eller omgivelsene sine forventninger, gå fullstendig i hodet og til dels ødelegge det som skal skje neste dag.

Da gjelder det å komme i en mental sone, hvor man egentlig gir litt faen i alle gratulasjonene, glemmer konkurranseresultatet fortest mulig og kun fokuserer på neste dag. I tillegg skal man se bort i fra hva omgivelsene tenker og forventer, men heller ha sine egne forventninger og målsetninger som hovedfokus.

Dette klarte jeg veldig bra, og er kanskje noe av det jeg er mest fornøyd med under hele denne verdenscupen. Det å ta dette som en vanlig konkurranse, ikke ta dette så helsikes høytidelig og bare kjøre på slik som på trening, er kanskje det utviklingspotensialet her nede, sammenliknet med tidligere store stevner, som jeg er mest stolt av.

Med 394 poeng i kne, 398 poeng i liggende og 390 poeng i stående, så ble det en ny seier i kvalifiseringen og jeg var klar for min aller første verdenscupfinale.

Finalen: Feil taktikk i stående

Jeg har etterhvert blitt godt vant med å skyte finaler den siste tiden, da jeg svært bevisst har oppsøkt konkurranser i Norge og utlandet det siste året, hvor det gjennomføres finaleskytinger. Likevel er nok dette noe man aldri får trent nok på. I finalene starter alle de åtte beste fra innledende på 0 poeng, så innledende skyting har i bunn og grunn ingenting å si, så lenge man blir blant de åtte beste.

På 50m match skytes det i alle tre stillinger, med tidspress både på seriene og mellom stillingsskiftene. Det skytes på desimaler, kontra heltall fra innledende, så hver eneste tekniske detalj teller i så måte enda mer her. Et dårlig skudd får på en måte ekstra store negative konsekvenser på resultatlisten. I tillegg blir man etter hver serie oppdatert på hvordan man ligger an i forhold til konkurrentene. Etter 15 skudd kne, 15 skudd ligg og to serier på 5 skudd stående ryker de to med lavest poengsum (8. og 7.plassen) ut av finalen, før det skytes enkeltskudd hvor en etter en ryker ut for hvert enkeltskudd. Det hele er en stor mental kamp, som egentlig er ganske vanskelig å beskrive. En finale oppleves i så måte som en helt annen kamp enn i kvalifiseringen, spesielt i en verdenscup med de åtte beste i verden på standplass.

Men, igjen, så gjelder også i bunn og grunn egentlig det samme her. Man må prøve og ikke ta dette så helsikes høytidelig, selv om det her er mye lettere å bli vippet av pinnen. Ha en plan, gjøre slik man gjør på trening, gjennomføre så godt man kan og ha sine egne tekniske målsettinger som hovedfokus.

Dette syntes jeg at jeg klarte ganske bra i finalen, men det er bare å erkjenne at her var jeg rett og slett ikke god nok til å ta medalje. Finalen, som forøvrig også var utendørs, bød både på varierende vind og svært sterkt sollys på skivene. Jeg måtte på en måte “gjøre meg ferdig med første tellende kneserie” før jeg kom inn i den vante finalesonen jeg kjente igjen fra trening. Da taklet jeg også forholdene bedre og var på 4. plass før stående skytingen.

Stående er den stillingen hvor det hele avgjøres, og hvor adrenalin og pulsutslag ofte får stor effekt. Jeg hadde en plan om å være svært offensiv, da jeg klarte å roe kroppen og jobbe meg til det holdeområdet som er ønskelig for å få et godt skudd. Dessverre slo dette feil ut i finalen.

For å få tier må man både holde rolig, sikte i midten og trekke av perfekt. For at jeg skal få til alle tre tingene samtidig, så er det viktig at jeg har et intenst fokus på midten av skive etter at har gjort alle pusteteknikkene mine. Fokuset skal da fullt og helt være på midten, etter at jeg har pustet meg ned, så skal fingeren bare gli rent gjennom avtrekket, uten at jeg tenker på det. Dersom jeg flytter fokus fra midten og på avtrekk, blir ikke avtrekket gjennomført korrekt og jeg beveger meg samtidig ut av tieren. Det skjedde på tre skudd i finalen, hvor jeg var for utålmodig og ikke “turte” å stå skuddet helt ut. Da ble det tre skudd som satt et godt stykke ut i åtteren, og da faller man raskt far medaljekampen i dette selskapet.

Det ble 6. plass til slutt. Litt skuffende der og da, men en utrolig god erfaring og ikke minst veldig inspirerende å få skyte en finale med de beste i verden.

Luftrifle: 18. plass på mix-team

Neste dag var det individuell konkurranse på 10m luftrifle. Her klarte jeg ikke å følge opp prestasjonen på 50m helmatch. Luftrifle er også en øvelse jeg egentlig aldri har hevdet meg i, internasjonalt eller nasjonalt, før i år. Da jeg nå plutselig skulle skyte verdenscup, så gikk jeg i fella med at jeg ble altfor nøye. Selv om jeg skjøt 55 av 60 tiere, så ble det for tynne tiere hele veien. Kun på de siste 15 skuddene klarte jeg å gi litt faen og slippe meg løs, slik som på trening. Da ble det bra, men selvsagt for sent og 619,9 poeng var over åtte poeng for lite for finale og et godt stykke ned på resultatlista.

I utgangspunktet var dette min siste øvelse, men jeg fikk også skyte mix-team i 10m luftrifle, da Henrik Larsen ble syk på den siste konkurransedagen. Jeg fikk vite at jeg skulle skyte bare 40 minutter før start. Begrenset med forberedelser og en kropp som var litt tom i huet, gjorde sitt for at verken holding eller balanse var på topp denne dagen. Jeg kjempet meg likevel til 414,1 poeng på 40 skudd, noe som jeg var greit fornøyd med denne dagen, situasjonen tatt i betraktning. Sammen med Jenny Stene, som leverte solide 419,3 poeng, endte vi på 18. plass av totalt 54 lag som stilte til start.

Dermed endte sesongens første verdenscup med en 6. plass, 18. plass og 65. plass. Med tanke på at det er 50m helmatch som jeg i utgangspunktet satser på i OL-sammenheng, så var dette en svært lovende start. Min tidligere beste plassering i verdenscup var 20. plass fra 2016.

Jeg ser veldig motiverende og positivt på fortsettelsen. Det er svært få utenforstående der ute, som er klar over, hvor høyt nivået er og hvor brutalt små marginene er i dette gamet. Jeg konkurrerer mot utøvere fra hele verden, hvor svært mange (spesielt fra Asia og Øst-Europa) er profesjonelle og jobber utifra helt andre budsjetter enn vi gjør i Norge.

Neste internasjonale konkurranse for min del blir 50m 60 skudd liggende og helmatch under ISAS Dortmund den 8-9 april. Før det er det både NM i 10m og 15m, samt nasjonale konkurranser her hjemme på Østlandet. Jeg gleder meg 🙂

Verdenscup i New Dehli: Min sterkeste prestasjon på skytebanen

Jeg leverte mitt livs prestasjon på skytebanen under sesongens første verdenscup i New Dehli. Seier på i både eliminasjonen og kvalifiseringen på 50m 120 skudd helmatch, samt en 6. plass i min aller første WC-finale.

Jeg har hatt mange gode enkeltprestasjoner de siste årene, men dette er nok den aller største. Det mener jeg på bakgrunn av den brutalt tøffe konkurransen. Over 90 deltakere totalt fra over 40 nasjoner – med hele verdenseliten på standplass, hvor de aller fleste er profesjonelle utøvere som ofrer hele hverdagen sin for å kjempe om kvoteplasser til OL.

10m luftrifle ble resultatmessig skuffende, etter vinterens resultater her hjemme, men det la ingen demper på den solide opplevelsen jeg dro med meg fra helmatchen.

Kommer med et mer fyldig innlegg om verdenscupen litt senere. Nå trenger jeg å få landet litt her hjemme etter å ha kommet tilbake til Norge, etter nesten over et døgn på reisefot.

Her kan du lese sak fra lokalavisa etter min 6. plass på helmatchen. 

Samtlige resultater fra verdenscupen finners her