Nådde 630-grensen for første gang i liggende

Helt siden Stian Bogar skjøt 630-poeng, da jeg lå siden av han på et stevne i Eskilstuna for fem år siden (2013), har jeg hatt 630-poeng som en liten milepæl, rent poengmessig. 630-poeng tilsvarer 10,5 poeng i snitt, på samtlige 60 skudd og har for mange vært å anse som en drømmegrense, helt siden man byttet ut heltall med desimaler i ISSF. 

Grunnet stadig flere og flere fulltidsutøvere, samt at utstyret bare blir bedre, har poengsummen nå de siste to årene også blitt vanlig å se hvert år med luftrifle på 10 meter. Jeg har en enorm og stor jobb foran meg, før jeg eventuelt kommer dit, men nå har jeg iallefall klart 630-barrieren på 50m liggende. 

Det skjedde under Rolvsøy Open den 20. oktober. Jeg hadde særdeles god kladding fra starten av og opparbeidet meg derfor tidlig en trygg selvtillit. Da ble det enklere å mate på i et bra tempo, hvor jeg var flink til å repetere teknikken likt fra skudd til skudd. Med seriene: 104,9 – 105,4 – 105,6 – 105,9 – 103,5 – 104,9 endte jeg på 630,2 poeng, ny personlig rekord innendørs med 1,3 poengsmargin. Dessverre er ikke 60 ligg lengre en verdenscup eller OL-disiplin, men opplevelsen av å ha nådd en ny barriere står likevel høyt. 

På helmatchen endte jeg opp med 1178 poeng. Det ble mye stang ut i stående, men jeg satt her personlig rekord på antall innertiere med totalt 81* i tallet. 

Resultatene fra Rolvsøy Open 2018 finner du HER


Her er skuddene mine fra Rolvsøy Open 2018, skutt som utvidet helmatch. De 40 første skuddene i kne, ligg og stå danner grunnlaget for helmatchen, mens samtlige av liggskuddene ga 597 poeng på heltall og 630,2 poeng på desimaler. 

Europacup finalen 2018: Tangerte verdensrekorden med vond rygg

Jeg dro til Zagreb med solide forventninger, spesielt med tanke på helmatch-øvelsen. Uka før avreise hadde jeg vært i Sveits og satt inn ny pipe i frigeværet mitt hos Grünig & Elmiger. Treffbildene på testene og på innskyting var lovende. 

Dagen før avreise slet jeg derimot voldsomt med smerter i nedre del av ryggen. Den tøffe samlingen med 10,9 Synergy, samme uke, tærte nok litt på. Det er bra med mye mengde trening, men for mye mengde uten innslag av fysisk trening, er sjeldent positivt. Sett i ettertid, burde jeg nok helt klart kanskje ha droppet noen skyteøkter og erstattet disse med fysisk, underveis i samlingen. 

Smertene ga seg dessverre ikke, og jeg følte det ble veldig bingo i stående. Liggende og kne fungerte greit, men stående var delvis håpløst. PET-treningen på standardgevær, ga akkurat ikke noen god følelse. Det ble å satse på en lett joggetur, sauna, massasje fra landslagskolleger og lengre oppvarming enn vanlig, i håp om å lindre smertene før stående skytingen. 

Det enkleste er ofte det beste

Forventningene var dermed skrudd ned til laveste nivå, før halvmatchen med standardgeværet. Selv om jeg hadde fått låne ny børse av militærlandslaget (Grünig i Tanner-stokk), som hadde fungert suverent på trening, så visste jeg at det kom til å bli mye gambling i stående. Da mistet jeg liksom litt av spenningspiffen. 

Kne og liggende fungerte bra. Kun tre poeng tapt etter 40 skudd, hvor jeg for aller første gang, faktisk skjøt 200 av 200 poeng i liggende med standardgevær. Jeg ledet, men ga ikke det en eneste tanke, da jeg visste hvilken oppgave som lå foran meg. På prøveskuddene fungerte ryggen faktisk bedre enn på PET-treningen, så etter bare 10 prøveskudd, skjønte jeg tidlig at jeg bare måtte klemme til og skyte på rytme, for at smertene ikke skulle ta overhånd mot slutten. 


Dagen før standardgevær-øvelsen hadde jeg en fin joggetur med et av mine største forbilder og en av de mestvinnende idrettsutøverne gjennom alle tider: Rajmond Debevec fra Slovenia. 

Jeg startet serien med et skudd, hvor jeg synes jeg gjorde det aller meste riktig. Solid offensivt trykk på fingeren hele veien, tre rolige og dype pust, avslappet i høyre skulder, gikk sakte ned i blinken, solid grep med høyre hånd for å få trykk i skulderen, slik at jeg kan ta i mot rekyl på best mulig måte. Skuddet går av på rund blink og jeg har fin rekyl: 9,9 rett over. 

Da tenkte jeg, “dette går vel slik som jeg hadde trodd på forhånd”. På de neste skuddene fokuserte jeg kun på å presse gjennom rene avtrekk og følge skuddet gjennom helt fram til skiva. Et raskt blikk ned på monitoren, så nytt skudd med en gang. Tempo og rytme.

Det enkleste er ofte det beste, for før jeg visste ord av det, så hadde jeg prestert 12 tiere på 14 av de neste skuddene. Da begynte det plutselig å bli mye poeng. Jeg falt ut av sonen og skjøt en veldig unødvendig åtter. Heldigvis brukte jeg denne åtteren til noe positivt: Å komme tilbake til egen sone igjen, og de fire siste skuddene klarte jeg å gjennomføre på en fin måte. 


Karl Olsson var tapper og stor i “nederlaget”, men endte opp med en fortjent sølvmedalje. Jeg har hatt mange fine fighter med svensken og ser fram til flere de kommende årene. 

Først da jeg fikk skiftet og satt meg bak på tribunen, enset jeg at jeg hadde skutt 589 poeng og var garantert medalje. Gullet var i lommen på Karl Olsson. Med fem skudd igjen var han fire poeng foran meg, før siste skuddet ledet han med to poeng, men en åtter ville likevel holde fordi han var foran på innertiere. Alle på tribunen så på han og ble musestille for hver gang han gikk ned og startet skuddprosedyren sin. Han må ha lagt merke til det, og det må ha vært et ganske stort press. Det endte med syver og gullet, samt 2400 euro gikk til meg. Brutalt, utrolig, fascinerende. Er det rart jeg elsker denne sporten? 🙂 

Du kan lese mer om gullet i saken fra min lokalavis HER

Resultatlistene fra standardgevær i Europacup Finalen 2018. Resultatet mitt var tangering av både verdensrekord og europarekord


Gull i Europacup finalen gir 2400 Euro i premiepenger. Sølv gir 800 Euro og bronse gir Lapuaprodukter til 800 Euro. Det lønner seg med andre ord å vinne. Dessverre er dette den eneste konkurransen i skytesporten hvor det er en “nogenlunde” grei pris i premiepenger, i hvertfall i Europa.  

Prismeblokk-tull, protest og superfinale 

Helmatchen endte med 1166 poeng og en 6.plass, mens jeg på 60 skudd liggende skjøt 595 poeng til en 5.plass. Jeg var skuffet over helmatchresultatet, spesielt med tanke på at jeg synes ryggen fungerte litt bedre og at den generelle gjennomføringen ikke sto noe tilbake fra den jeg hadde hatt dagen før. Det var derimot mye rar skyting denne dagen. Spesielt ståendeskytingen var langt under pari, av det man kan forvente fra de beste i Europa. Vindforholdene var ikke vanskelige, men mirage kan kanskje ha noe av skylden. 
For min del, så kan jeg også ha slitt underveis med at prismeblokkene på forsiktet ikke satt godt nok fast. Underveis i PET-treningen på liggende måtte jeg bytte dem, fordi den ene skruen hadde falt ut. Nok en brutal påminnelse om at man kontinuerlig må sjekke utstyret sitt, også underveis i konkurransen. Spesielt på grovkaliber, hvor vibrasjonene er mye større enn på finkaliber. 

På liggende var jeg i en periode inne i en veldig god stim, men fikk plutselig en høy åtter, som jeg valgte å protestere på. Jeg fikk denne godkjent, og fikk skyte et skudd ekstra, men fant liksom ikke helt tilbake til den samme flytsonen mot slutten. 


2.plass i Superfinalen “mix liggende” med Michael D`Halluin fra Frankrike. 

Avslutningen på den siste skytingen ble likevel veldig bra. I superfinalen “10 skudd liggende” skjøt jeg på lag med franskmannen Michael D’halluin. Her kom vi på 2.plass, av totalt 11 lag som deltok og sikret 400 Euro i premiepenger. Seieren gikk til danske Charlotte Jakobsen og franske Alexis Raynaud, sistnevnte tok forøvrig OL-bronse på helmatchen i Rio. 

Jeg ble altså ikke tatt med til VM, men kan se tilbake på 300m sesongen med fine resultater tross alt. NM-gull, tangering av verdensrekord/europarekord og tre topp seks plasseringer i Europacup finalen. Under kan du lese litt mer om Europacup finalen og tidligere prestasjoner jeg har hatt i finalene. 

Dette er Europacup finalen 

  • * Arrangeres av European Shooting Confederation 
  •  
  • * Arrangeres hvert eneste år. Kun for seniorer, for begge kjønn, kun på 300m. 
  •  
  • * Menn skyter 120 skudd helmatch med frigevær, 60 skudd halvmatch med standardgevær og 60 skudd liggende med frigevær. Kvinner skyter kun med frigevær: 120 skudd helmatch og 60 skudd liggende 
  •  
  • * I finalen arrangeres det også en Superfinale, for de fire beste i hver øvelse. Her skyter man på tomannslag, hvor lagene trekkes tilfeldig på forhånd. Hver skytter skyter 10 skudd liggende med desimaler, hvor den totale summen til laget blir tellende. 
  •  
  • * Før finalen arrangeres det 3-4 innledende runder. Resultatene i disse danner grunnlaget for Europacup-poeng og ranking i hver øvelse. Dersom det er mesterskap (EM 300m eller VM 300m) samme sesong, får man dobbelt opp med Europacup-poeng med gode prestasjoner i det nevnte mesterskapet.
  •  
  • * De totalt 20 beste på rankingen i hver øvelse går videre til finalen. Det deles også ut enkelte “wild cards” 
  •  
  • * Hvis man har vunnet finalen året før, er man direkte kvalifisert til finalen i samme øvelse man vant. Jeg er derfor direkte kvalifisert for standardgevær-øvelsen for finalen i 2019. 
  •  
  • * Ammunisjonsprodusenten LAPUA er hovedsponsor av finalen, cupen og hele arrangementet. 
  •  
  • * Lapua bidrar hvert eneste år med cirka 200 000 NOK i premiepenger til den store finalen. Ingen andre sponsorer i skytesporten bidrar med et pengebeløp, som ene og alene, går til premiepenger i denne prisklassen. En stor applaus til Lapua for dette. Pengepremier er sårt tiltrengt i denne idretten
  •  
  • * Finalen i 2019 går på det splitter nye gigantanlegget i Chäteauroux, i nærheten av Paris.

Tidligere prestasjoner

Dette var fjerde året på rad jeg skjøt Europacup finalen. Slik har det gått de tre foregående årene: 

2017, Tolemezzo Italia
Standardgevær: 581 poeng – 9.plass 
Helmatch: 1182 poeng – 1.plass 
60 ligg: 593 poeng – 17.plass 

2016, Zagreb Kroatia 
Standardgevær: 572 poeng – 13.plass
Helmatch: 1166 poeng – 8.plass
60 ligg: 596 poeng – 5.plass (mistet seieren med 9,9 på aller siste skuddet!) 

2015, Zagreb Kroatia
Standardgevær: 587 poeng – 1.plass
Helmatch: 1168 poeng – 5.plass
60 ligg: 596 poeng – 7.plass

Samling med 10,9 Synergy i Alfhallen

Mirosavljev er en av de mest suksessrike rifleskytterne fra Serbia gjennom tidene med 11 verdenscupmedaljer, fire EM-medaljer, en VM-medalje og to medaljer i verdenscupfinalen. Alle medaljene tatt i olympiske disipliner. Han er nå landslagstrener for Italia. Guy Starik var liggende spesialist, og la naturlig nok opp, da liggende ble fjernet fra OL-programmet. Han kan derimot vise til ti verdenscupmedaljer og ett EM-gull. Han har også A-trenerlisens i ISSF. 

Sammen driver Mirosalvjev og Starik foretaket “10,9 Synergy”. Her holder de treningssamlinger hos ulike klubber og landslag rundt i skytterverden. Tidlig i oktober hadde de sin “Workshop” i Norge, som naturlig ble lagt til Alfhallen. Her var vi syv skyttere fra Norge og to fra England som deltok. 

Det var en fin uke med seg gode treningsdager. Mange interessante tips og råd som er verdt å teste ut nå i grunntreningsperioden før 2019-sesongen starter. Vi trente luft to dager og 50m fire dager, fordelt på to økter daglig, hver økt på mellom 2,5 – 3 timer. Jeg brukte forøvrig også samlingen som min egen lille intense oppkjøring for Europacup-finalen i Zagreb, hvor jeg jo var ganske hissig på å vise hva jeg var god for, med tanke på VM-vrakingen på 300m. 

HER KAN DU SE NOEN BILDER FRA SAMLINGEN 

VM i Sør-Korea – nydelig erfaring

Jeg ankom mesterskapet med mye treningsmengde i kroppen, samtidig som jeg hadde fått slappet av og tenkt på helt andre ting de siste dagene før avreise. Sør-Korea ligger drøye syv timer fram i tid, i forhold til norsk tidssone, så de tre første dagene ble brukt til avklimatisering og lett fysisk trening. 


Fra åpningsseremonien i Changwon og avgang fra flyplassen i Tokyo med landslagstrener Espen Berg-Knutsen. 


Den norske troppen, flankert av danske Steffen Olsen som vant 50m 60 skudd liggende, under åpningsseremonien

Det pirret og sprudlet i kroppen allerede på første treningsdag. På et fantastisk anlegg i mangemillioner-klassen, av en fantastisk arrangør, skulle jeg få gjøre det jeg liker aller best her i verden, mot de beste i verden. I et mesterskap, som også kanskje er det vanskeligste å vinne i verden. Det deltar nemlig langt flere utøvere i et VM, sammenliknet med OL. Det er flere nasjoner representert, og hver nasjon kan ha med tre utøvere per øvelse. Totalt sett deltok det 1809 utøvere fra 90 nasjoner i Changwon. 

60 skudd liggende 

Første øvelse var den “vrakede OL-disiplinen” 60 skudd liggende. Eliminasjon og lagskyting først, mens det var individuell konkurranse dagen etter, for de 60 beste fra eliminasjonene (30 fra hvert lag). På det norske herrelaget skjøt jeg sammen med Stian Bogar og Henrik Larsen. På de to treningsdagene vi hadde, var det “silkeføre”. Ikke så mye som et vindpust og ypperlige lysforhold. Flere valgte faktisk å så over siste trening, såkalt PET “Pre event training”, da det ikke var noe vind på banen. 


Det norske herrelaget i 50m 60 skudd liggende

Da eliminasjonen og lagskytingen startet, kom også ironisk nok vinden. Den var ikke av det kraftigste slaget, men nok til å få gode niere ut til siden. Da den også stadig skiftet, ble vanskelighetsgraden betydelig større. Jeg var nok litt preget av stundenes alvor, i tillegg til at jeg ikke fikk det til å flyte på som ønsket. Avslutningen min med 2×10,9-skudd på de tre siste, reddet meg inn, slik at jeg gikk videre fra eliminasjonen med poengsummen: 619,1 poeng. 


Resultatlisten fra lagskytingen i liggende, tatt på skytebanen i Changwon. 

Henrik Larsen og Stian Bogar gikk også videre med henholdsvis 618,8 og 622,3. Lagmessig endte vi på 5.plass. Det var ikke svakt, men alle visste at vi kunne mye bedre. De øvrige norske prestasjonene den dagen, var også under pari i forhold til forberedelser, målsetting og treningsgrunnlag. På kvelden den dagen tok vi alle en alvorsprat. En typisk liten “samling i bånn”, uten at jeg skal gå nærmere inn på hva som ble sagt. 

Jeg skal ikke si at alvorspraten ga effekt, men det var i hvertfall en meget revansjesugen gjeng som entret standplass dagen etter, og med en langt tydeligere plan for hvordan konkurransen skulle gjennomføres. For min del, så ga jeg denne gangen fullstendig beng i resultatet. Jeg skulle kun gjennomføre de 60 konkurranseskuddene, slik jeg hadde planlagt, så fikk monitoren vise det den ville vise. 
Jeg skjøt offensivt gjennom hele serien, og tok kun pauser de gangene jeg falt ut av rytmen eller fikk enkelte tekniske feilskjær. Jeg var ferdig drøyt et kvarter før tiden, noe som er ganske uvanlig til meg å være. Poengsummen var 625,7 og ga en sterk 6.plass, min klart største enkeltprestasjon i denne øvelsen noensinne. 

Hadde 60 liggende fortsatt vært olympisk-gren, med det samme kvotesystemet som tidligere, så ville min 6.plass holdt til en OL-kvoteplass for Norge. Slik er det altså ikke lengre, så brutalt og tøft har det blitt. 


Jeg har svært mange gode minner på skytebanen sammen med Stian Bogar, og vi har utallige treningstimer sammen i Alfhallen. Det var en ære å få skyte på lag med han, i hans siste mesterskap, hvor han også fikk individuelt sølv. En kjernekar og en forbilledlig idrettsutøver. 

Lagmessig, så var vi denne dagen verdens desidert beste lag i liggende. Tre mann blant de 12 beste og to blant de seks beste, men lagskytingen kom dessverre en dag for tidlig. Stian Bogar avsluttet sin internasjonale karriere med en herlig sølvmedalje, kun 0,4 poeng bak Steffen Olsen fra Danmark. Sistnevnte var dog virkelig en verdig verdensmester. Suverent best i eliminasjonsskytingen, og best også dagen etter. 

Helmatchen 

Dessverre klarte jeg ikke helt å nullstille meg fra den sterke prestasjonen i liggende, da det neste dag var eliminasjon og lagskyting på helmatch. Jeg var også naturlig nok spent, ettersom jeg var ankermann for det norske laget. Jeg måtte jobbe beinhardt med meg selv fra første konkurranseskudd og brukte nesten hele skytetiden på totalt 3 timer, inklusiv prøveskudd. At jeg klarte å ro i land 1172 poeng, synes jeg faktisk var litt komisk, for det kunne fort vært 10 poeng dårligere, slik hodet og kroppen ikke spilte på ønsket lag den dagen. Lagmessig endte vi her på 6.plass. Russland satte verdensrekord, tre poeng foran Kina, mens Hviterussland tok bronse. 


Samtlige tok ut alt de hadde for dagen, noe som endte med 6.plass til slutt. Til venstre Øyvind Solbrekken Flatla og til høyre Henrik Larsen. 

Jeg følte meg langt roligere før den individuelle konkurransen. Det ble litt som å starte på nytt, og med helt blanke ark igjen. Derfor synes jeg det var veldig merkelig at jeg kom skikkelig på hæla fra starten av. Jeg hadde greie prøveskudd, men kjente tidlig at noe ikke stemte. Den første kneserien min, på 99 poeng, liknet på en smultring. Det satt over hele tieren med tre skudd på 10,0. Her burde jeg tatt pause, men valgte å kjøre på, for å prøve å få flyt og tempo på teknikken. Det var en feil beslutning, og på de neste 14 skuddene mistet jeg hele 8 poeng. 

I ettertid mener jeg at det var noe med rekylen som ikke stemte, hvilket kan tilsi at jeg må ha gjort en stillingsfeil fra starten av. Men etter å ha pratet med trener og nullstilt hodet, avsluttet jeg med 14 av 16 tiere, så det kan godt være at jeg hadde ekstra spenninger i kroppen, selv om det ikke akkurat føltes på den måten. 

Jeg skjøt en rask liggende serie på 396 poeng, hvor tre av poengtapene var 9,9. Fin gjennomføring med veldig mange sentrum, men ikke de nødvendige marginene på min side. 

Jeg var langt nede på lista før stående, og visste at jeg omtrent måtte skyte stående-pers, for å komme til finale. Etter ti gode prøveskudd, kjørte jeg på i samme tempo på konkurranse-skiven. Med unntak av tre, litt for raske avtrekk, så tørr jeg påstå at de 20 første stå-skuddene i VM, er mine beste noensinne, med tanke på størrelsen på konkurransen. Jeg hadde en nydelig balanse i kroppen og gjorde eksakt hva jeg hadde trent på. Det var en fryd. 


Tomaz Bartnik fra Polen ble verdensmester på 50m helmatch i VM. En utrolig trivelig kar, som jeg fikk en interessant og hyggelig prat med etter finalen

Dessverre klarte jeg ikke å holde tankene målrettet, etter den gode starten. Hjernen registrerte at det begynte å bli mye poeng, og da mistet jeg flyten i teknikken, noe som resulterte i at det ble mye gode niere. Det hele endte med 1171 poeng til slutt, og en 32.plass. Ikke godt nok, men jeg fikk nok en bekreftelse på at jeg er veldig i nærheten av noe stort. Teknikken må stemme hundre prosent, i tillegg til at man må være mentalt tøff nok hele veien, spesielt når det drar seg til mot slutten. Jeg er vant med å skyte høye poengsummer hjemme, men er tydeligvis ikke helt vant til å gjøre det i store mesterskap på olympiske disipliner, ennå. Det er noe jeg må gjøre noe med for framtiden. Enda mer konkurranser, mot de beste, for å bygge mer erfaring og trygghet. 

Snudde vekk skjermen under konkurranseskuddene

Et godt eksempel, på at lure knepp for å få vekk “den mentale fienden” kan få det til å løsne, var måten Katrine Lund gjennomførte konkurransen på i VM. Det var mange sterke norske prestasjoner i Sør-Korea, men Katrine Lund imponerte meg kanskje aller mest, selv om hun ikke kom til finale. 


Katrine Lund snudde vekk skjermen under konkurranseskuddene i VM, og satte norgesrekord under eliminasjonen. Her evalueres skytingen med Espen Berg-Knutsen og Kim Andre Lund.

Under treningene, ble hun til slutt enig med bror Kim Andre Lund, og landslagstrener Berg-Knutsen, om å snu vekk monitoren på de tellende konkurranseskuddene. Da ble hun ikke “negativt påvirket”, mens hun var i egen sone, og kunne fullt og helt kun fokusere på det skytetekniske. Etter annethvert skudd, kikket hun bort på bror, Kim Andre. Han ga tommel opp, hvis det bare var å fortsette i samme tempo, og pekte i en retning, hvis hun måtte skru. Resultatet av dette ble 1178 poeng i eliminasjonen, og ny norsk rekord.
Hun hadde mye stang ut i hovedskytingen, dagen etter, og gikk såvidt glipp av siste finaleplassen, men prestasjonen hennes i eliminasjonen var helt enorm, og var en vekker, spesielt for meg. Min første reaksjon var: “Har virkelig det mentale så jævli mye å si i skyting?” “JA, SIMON, det har det”, svarte Berg-Knutsen. 

Medaljer og kvoteplasser

Videre var vi vitne til flere sterke prestasjoner på 50m i VM. Henrik Larsen var igjen, like god som han har vært i hele år, da det virkelig gjaldt. Han klarte det jeg ikke maktet: Å holde koken hele veien inn på stående. Med 391 poeng der, endte han på 1179 poeng og 5.plass i kvalifiseringen. I finalen ble det en knallsterk 4.plass. En kjempeprestasjon i finalen, hvor man kunne føle presset høyt opp på tilskuerplass.


Henrik Larsen har vært en unikum i år. Jeg ser fram til mange treningstimer og tøffe kamper med denne verdensstjernen i tiden som kommer. 

Prestasjonen sikret Norge kvoteplass til OL i Tokyo. Larsen kom hjem til Norge tidlig på sommeren, og satser nå fulltid på skytingen, etter et enormt år på college i Kentucky, hvor han blant annet satte skolerekord og nærmest alene sørget for at laget hans vant NCAA-mesterskapet. Nesten som Maradonna, som alene sørget for at lille Napoli vant Serie-A på 1980-tallet. Det oser stor klasse av Henrik Larsen, og det skal bli veldig godt å ha ham som god samarbeidspartner på landslaget de neste to sesongene. 


Erik Watnedal sitt comeback har løftet toppidretten i NSF. I VM sikret han sølv og kvoteplass til OL. 

Erik Watnedal sikret Norges andre OL-kvoteplass, med sin sølvmedalje i Skeet. Watnedal skjøt OL i 2004, og var lenge en av landets beste i skeet, før han ga seg etter 2007-sesongen. I 2017 gjorde han comeback, og etter et år med knallhardt og disiplinert trening, er han nå tilbake i verdenstoppen igjen.


Jenny Stene bekreftet sin posisjon som trolig den beste junioren i Europa, med nok en seniorfinale blant de beste i verden.  


Benjamin Tingsrud Karlsen ble den store kongen av 60 skudd liggende med gull individuelt og i lag, i sitt siste junior-VM. 

Junioren Jenny Stene, som ble tidenes yngste norske verdenscupmedaljør i nettopp Changwon tidligere i år, skjøt seg til ny seniorfinale mot de beste i verden. Denne gangen på helmatch, hvor det ble 7.plass til slutt. Benjamin Tingsrud Karlsen kom hjem til Norge med to VM-gull, både individuelt og på lag i 60 skudd liggende. Junioren, Espen Teppedalen Nordsveen, sikret seg en bronsemedalje i viltmål og på 300m ble det ytterligere tre medaljer til Norge. Gull og bronse i lag, og individuell bronse til Odd Arne Brekne på standard-gevær. 

Totalt endte Norge på 8 medaljer i Sør-Korea. 


Fellesbildet av hele det norske Skytterlandslaget på hotellet vi bodde på i Changwon. 

 

Sportslig tilbakeblikk fra 2018-sesongen

Før 2018-året så dagens lys, ble det på på høsten endelig vedtatt flere endringer i det olympiske programmet for skyteøvelsene. Den internasjonale olympiske komitee (IOC) ville gå inn mot Tokyo-OL med målsetting om å ha fullstendig “gender equality” , hvilket vil si likhet mellom kjønn når det kom til øvelsesprogrammene i OL. Tidligere hadde det alltid vært flere øvelser for menn enn kvinner. Dette skulle nå endres, samtidig som IOC ikke ville øke mengden i antall utøvere. Dermed måtte flere øvelser, hvor kun menn deltok, bli fjernet, samtidig som man innførte nye lagøvelser for både menn og kvinner “mixed-team events”. 

Etter, mildt sagt, sterk misnøye og mye kritikk fra flere utøverlegender, mistet både rifle, pistol og lerdue hver sin OL-øvelse. For rifle sin del, ble 50m 60 skudd liggende fjernet, mens man innførte mixed-team øvelse på 10m luftrifle. Siden en individuell øvelse nå har blitt fjernet, og blitt erstattet med en lagøvelse, som man ikke kan ta kvoteplass på i verdenscup, har antall kvoteplasser blitt betraktelig redusert fra tidligere år. Resultatet blir dermed at det nå er enda vanskeligere å kvalifisere seg til et Sommer-OL i skyting (mer om kvotesystemet senere). 

Ny landslagsstruktur 

I regi av sportssjef Tor Idar Aune, samlet Norges Skytterforbund for aller første gang all toppidrettssatsing foran 2017-sesongen. Nå heter det ikke lengre riflelandslaget, pistollandslaget etc. men Skytterlandslaget, hvor grenene er delt inn i Skytterlandslaget Rifle, Skytterlandslaget Pistol, Skytterlandslaget Skeet, Skytterlandslaget OL-trap og Skytterlandslaget Viltmål. Skytterlandslaget har videre ulike grupper. Den øverste gruppen er Skytterlandslaget Elite, som ikke hadde noen utøvere i 2017, men som nå består av Henrik Larsen og Heidi-Sørlie Rogne.  

Foran 2018-sesongen ble Skytterlandslaget Rifle videre delt inn i Treningsgruppe 1, Treningsgruppe 2 og junior/U23. Her havnet jeg i Treningsgruppe 1

Neste Kick-off, er datert til 3.november på Ullevål stadion, hvor all informasjon vedrørende 2019-sesongen vil komme ut. Følg derfor med på bloggen i dagene som kommer. 

Sterk vinterform – voldsom variasjon på våren

Ved å bli tatt ut i Treningsgruppe 1, ble jeg forhåndsuttatt til verdenscupen i Fort Benning i 2018. Videre måtte jeg prestere på uttakskytinger for å kvalifisere meg til verdenscupen i München, og sesongens store mål: VM i Sør-Korea. 


Gladgutt etter bestenotering på helmatch i Alfhallen. 1185 poeng, er i skrivende stund, fortsatt personlig rekord innendørs. 

Jeg vil ikke beskrive sesongoppkjøringen som like god og intens, som den jeg hadde før 2016-sesongen. Mer begrenset sponsor-støtte, bachelor-oppgave hengende over hodet og litt sykdom underveis var noen av årsakene. Likevel, var det som natt og dag, sammenliknet med året før. Jeg fikk trent regelmessig og godt. Nå også med mer oppfølging av Olympiatoppen på skadeforebyggende trening, og langt flere samlinger i ukedagene enn tidligere.


Fra ISAS Dortmund 2018 – 10 meter luft. Jeg skjøt “bare” seks niere, men totalsummen på desimal, var for svak til å hevde seg i toppen. 

Rett før årsskiftet satte jeg ny personlig rekord på helmatch med 1185 poeng innendørs. På nyåret var jeg i praktslag på uttak til WC München og første del av VM-uttaket med 1178 og 1181 poeng i Alfhallen. Formsvikten kom dessverre på vårparten. Jeg presterte under pari på noen åpne internasjonale konkurranser i Tyskland, og var ikke på mitt beste under verdenscupen i USA. Her kom jeg på 18.plass med 1166 poeng.


Jeg kom ikke til noen finale under verdenscupen i Fort Benning. Men fikk likevel være en del av finalen, som ekspertkommentator for ISSF-TV. 

Slo sterkt tilbake under NM

Jeg fikk vist meg fra en langt bedre side i München. Resultatet mitt under eliminasjonen på 1178 poeng, hadde holdt til finaleplass. Her var jeg inne blant de 10 beste i verden totalt ,under begge eliminasjonene. Da det gjaldt som mest, i kvalifiseringen for de 70 beste, hang ikke kroppen sammen da det skulle avgjøres i stående og 1172 poeng ga totalt en 27.plass. 

De vekslende resultatene fortsatte hjemme i Norge. Ikke mange ukene etterpå, floppet jeg på andre VM-uttak i Stange. Jeg gikk fra å lede uttaket sammenlagt, til å være nummer 4, og hadde kniven på strupen under NM på Elverum som var siste og avgjørende VM-uttak. 


Fra NM-finalen på 50m helmatch. Jeg ledet før siste finaleskudd, men Henrik Larsen var den sterkeste til slutt. 

Med god hjelp av landslagstrener, samboer og andre støttespillere klarte jeg heldigvis å nullestille meg godt før avgjørelsen på Elverum. Jeg fikk også lagt inn nødvendige basisøkter, vindtrening, restitusjon og fikk nødvendig selvtillit etter to solide prestasjoner fra klubbmesterskapene rett før NM. 

Jeg presterte ikke topp, men mer enn godt nok i vanskelige vindforhold på Elverum, og sikret meg to NM-sølv på 50m. Men, mye vil ha mer. Jeg ønsket ikke bare å skyte 50m i VM, men også grovkaliber på 300m. 

Militærlandslaget og VM-uttak 300m

Jeg skjøt min første helmatch på 300m under NM i 2013, og startet å konkurrere internasjonalt i 2015. En av hensiktene var mer konkurransetrening på en vanskeligere skive, enn den nasjonale DFS-skiven, som jeg vokste opp med da jeg var rekrutt. Hovedhensikten var derimot at jeg en vakker dag skulle kvalifisere meg inn på det norske militær-landslaget, som i flere tiår har vært verdens desidert beste nasjon, på 300m skyting med standard-gevær.


Min første tur med Forsvarets Skyteutvalg (Militær-landslaget) Her er vi på vei til Nordisk i Finland. Norge ble her (igjen) suverent den beste nasjonen. 

Fra 1.januar 2018, ble jeg overført til HV-02 (heimevernet), og ble en del av militærlandslaget for aller første gang. Jeg lyktes ikke med å kvalifisere meg til Militært-VM, men fikk fin erfaring med to laggull og en individuell 4.plass fra Militært-nordisk i Finland, samt en regional konkurranse i Estland. I forkant av de nevnte konkurransene hadde jeg deltatt på tøffe uttak, flere samlinger og var på høyde med den mengden jeg hadde med grovkaliber fra 2016-sesongen. 

Derfor var det svært skuffende å bli vraket fra det sivile VM-laget (til Sør-Korea) på 300m. Skuffelsen ble ikke akkurat mindre, av at jeg vant NM på 300m helmatch og ble beste norske i samme øvelse, med en 5.plass på et Europacup-stevne i Lahti. På de nevnte konkurransene hadde jeg underprestert på 60 ligg og standard-gevær. På helmatch hadde jeg vært best, men ble også her satt til side.


I likhet med fjoråret, ble jeg også i 2018 Norgesmester på 300m helmatch. Kim Andre Lund tok sølv, mens Ole Kristian Bryhn endte opp med bronsen. 

Jeg mener fortsatt den dag i dag, at det var veldig urettferdig, at jeg ikke fikk prøve meg på 300m, i det minste på helmatchen, i VM. “Mer målrettet fokus og forberedelser på en øvelse, en disiplin, et våpen og på 50m i VM. Det er her det er kvoteplasser og det er her du skal prestere“. Kort sagt, så var det hovedårsaken jeg fikk. Toppidrett handler, i høyeste grad, om prioriteringer. Derfor har jeg full forståelse for argumentene. Likevel føles det urettferdig, når man som utøver står midt i det, bruker alt man har av penger og ressurser, elsker å konkurrere og føler at man blir fratatt flere solide medaljemuligheter. 

VM-oppkjøringen 

Uken etter VM-uttaket på 300m, fikk jeg daglig henvendelser fra “sjokkerte” folk i skyttermiljøet, som ville gi meg sympati for at jeg ikke fikk skyte grovkaliber i VM. Jeg svarte noen, men valgte å ignorere flere. Jeg setter stor pris på sympati, men jeg var nødt til å fortrenge hele greia. Det ville ødelagt forberedelsene mine til VM på 50m, spesielt de mentale, totalt, hvis jeg daglig skulle gå å forbanne meg over noe jeg faktisk ikke får gjort noe med. 

 

Norges VM-lag på 50m helmatch. Bildet 1 viser samling på Hobøl-banen. Bildet 2 viser pallen under Nordisk mesterskap i Oslo, som var siste konkurranse før VM. Her tok Norge trippel på helmatchen, i tillegg til laggull. På 60 skudd liggende fikk jeg også laggull sammen med Henrik Larsen og Stian Bogar. 


Bildet fra VM-oppkjøring i Alfhallen. Seniorer og juniorer side om side, her med luftbørsa. 

Sammen med landslagstrener, Espen Berg-Knutsen, la jeg heller en fin treningsplan i de to månedene jeg hadde til rådighet. Det var en fin og intensiv treningsplan, og mye av hovedtrekkene i planen, kommer jeg garantert til å kopiere for framtiden. Sammen med helmatch-laget, Henrik Larsen og Øyvind Solbrekken Flatla, ble planen også lettere å gjennomføre. Vi hadde en veldig fin oppkjøring sammen. Samlinger på flere utendørsbaner, felles fysisk på Olympiatoppen, løpeturer i skogen, scatt-økter, tester og felles konkurranser. I tillegg til god backing, støtte og rådgivning, oss tre imellom. 

Selv om ikke alle tre presterte optimalt da det virkelig gjaldt, så var det en felles oppkjøring, som jeg tror gjorde oss både motiverte for satsing i et lengre prespektiv. 

 

 
Fra Bærum Masters på Løvenskiold-banen. Et stevne som har blitt dratt i gang av det flotte veteran-miljøet i NSF, med Knut Trulsrud i spissen. I oppkjøringen til VM satte jeg personlig rekord utendørs på stevne med 1181 poeng. Den alltid smilende Trulsrud var framme med labben og medalje etter endt skyting. 

 

Sportslig tilbakeblikk fra 2015 – 2017

I dette innlegget beskriver jeg personlig og ærlig, mine betraktninger, oppfatninger og følelser gjennom sesongene fra 2015-2017. Med unntak av bildetekst, så har jeg ikke navngitt noen personer. Enkeltperson(er) kan kanskje føle seg kritisert eller tråkket på i dette innlegget. Det er ikke min intensjon å sverte noen. Min intensjon er kun å beskrive hvordan jeg selv har følt det i denne perioden. 

En vesentlig del av livet er hverdagslige valg. Enkle, nesten helt uten konsekvenser. Store og vanskelige, som ofte er mer framtidsrettet. Sistnevnte kan også gi betydelige konsekvenser, positive som negative, for din nåværende situasjon. Hva er drømmen din? Hvor realistisk er den utifra nåværende situasjon? Hva må til for å nå den? Hva er du villig til å ofre for å nå den? Og, hva om du ikke lykkes? 

Dette var bare noen av mange vanskelige spørsmål jeg måtte stille meg, da jeg sto ved et veivalg sommeren 2015 og 2017. Vi tar det eldste først.

2015 sesongen

Året etter at jeg dimmiterte som idrettsassistent og vaktsoldat ved Rena Leir, var jeg straks ferdig med mitt andre semester som journaliststudent ved Høgskolen i Oslo & Akershus. I alle år, etter at jeg var ferdig på NTG Kongsvinger, hadde jeg forsøkt å foreta veivalg, som gjorde det mulig at hverdagen min, i størst mulig grad, kunne kombineres med skyting. I tillegg til mesterskap med landslaget, som jeg hadde vært en del av siden 2013. Det fungerte vel, på sett og vis, denne gangen også. Men totalbelastningen av fulltidsstudent, frilansjobbing, pendling fra Oslo – Jessheim og strenge krav på landslaget, satte sine spor over tid. Særlig merket jeg kjøret, da konkurransesesongen var godt i gang. 

Sesongen hadde til da vært variabel, men likevel helt grei, utifra hverdagen jeg hadde. Året 2015 var sesong for kvoteplasser i verdenscupene og EM. Kvoteplasser til OL i Rio 2016. Det var fire verdenscuprunder (USA, Sør-Korea, Tyskland og Aserbajdsjan). Jeg fikk ikke sjansen i noen av dem. På landslagets oppstartsmøtet, før sesongen, hadde jeg forklart daværende landslagstrener om min situasjon med studier, jobb og anslo det derfor som umulig å få trent mer enn 14 timer, med kvalitet, i uken (to timer daglig). Jeg fikk ingen direkte beskjed om det da, men inntrykket jeg satt igjen med var at dette ikke var nok. Sett i ettertid, så føler jeg at dette ble brukt mot meg. Selv om jeg var på god høyde med de andre som ble sendt til verdenscup dette året. 

Jeg vant landslagsuttaket til EM på 50m helmatch i 2015. Her etter at EM-laget ble offentliggjort, hvor jeg gratuleres av Lindis Græsdal, utviklingssjef i Norges Skytterforbund
Gratulasjoner fra Lindis Græsdal, utviklingssjef i NSF, etter seier på EM-uttaket 50m. 

Jeg fikk kun en sjanse. Det var under EM i Slovenia. Ene og alene fordi jeg vant uttaket på helmatch to måneder før mesterskapet. Med ny Grünig Elmiger-børse satte jeg ny personlig rekord utendørs med 1178 poeng. Selve EM, som var mitt første mesterskap i en OL-disiplin, ble en brutal opplevelse. Jeg innledet med 390 poeng i kne, fortsatte med strålende 398 poeng i liggende og etter 15 stående skudd hadde jeg “bare” mistet fem poeng. Plutselig hører jeg dommeren rope: “TEN MINUTES LEFT”. 

Nåværende sportssjef i NSF, Tor Idar Aune, gir meg en stopperklokke etter hendelsen i EM Maribor 2015. Stopperklokka har jeg den dag i dag.
Sportssjef i NSF, Tor Idar Aune, gir meg en stopperklokke etter hendelsen i EM Maribor 2015.

De siste 25 skuddene ble en tårevåt og fryktelig opplevelse. Derimot var det en god lærepenge, som jeg har hatt godt av i ettertid, når det kommer til å være effektiv mellom stillingsskiftene og i selve gjennomføringen. Selv når det koker som mest, både fysisk og mentalt. Jeg deltok også på 300m helmatch i samme mesterskap. Her ble det en fin sølvmedalje på lag, noe som var en fin trøst. 

Hjemme på Setskog, hos mor og far, etter EM 2015, så var jeg sliten. Jeg kunne kun vise til en 53.plass i mesterskap fra en OL-disiplin etter sesongen, og visste at muligheten for å komme til Rio var syltynn. Jeg hadde tilnærmet lik null prosent sjans for å komme dit, slik hverdagen min hadde vært det siste året. Skolestart for neste semester nærmet seg også, og jeg kjente at totalpakken med skole, jobb, reising og toppidrettssatsing, samt en slunken privatøkonomi ble for mye. 

Jeg var på bristepunktet. Det var ikke langt unna at toppidrettssatsingen ble lagt fullstendig død. Jeg hadde fått gode karakterer og solide tilbakemeldinger etter mitt første år på Høgskolen. Skolen ville anbefale meg som praktikant både hos NRK-sporten og TV 2-sporten, men dette kunne ikke kombineres med landslagsoppdrag og over 20-treningstimer i uken.
Hva vil du mest? Satse på jobbkarriere, eller gjøre det du kan for å oppfylle en drøm, som innerst inne er enda større. Ville jeg komme til OL som journalist, eller som idrettsutøver? Svaret var sistnevnte, men jeg var totalt avhengig av hjelp, for at det i hele tatt skulle bli en realistisk mulighet, og jeg fikk hjelp. 

Uten støtten fra disse to hadde jeg ikke vært på landslaget i dag. 

Jeg har verdens beste foreldre, som alltid har ønsket at jeg skal ha det best mulig, og få muligheten til å gjøre det jeg liker best. Ved hjelp fra dem, fikk jeg muligheten til å satse på heltid fra og med august 2015 til august 2016. Det eneste kravet de hadde var at det skulle være toppidrett som var fokus i hverdagen. Jeg fikk idrettspermisjon et helt år fra Høgskolen og klarte også å få inn Norma som hovedsponsor for konkurranseammunisjon. 

Dermed lå alt til rette for at jeg fikk gjøre det jeg hadde drømt om i et helt år. Være skytter på heltid. Hadde ikke min kjære mor og far gitt meg grønt lys her, for tre år siden, så er jeg 99 prosent sikker på at jeg ikke hadde hatt de merittene som jeg har i dag. Hvis jeg en vakker dag kommer til en olympiade, så burde de blitt påspandert hele oppholdet. Jeg tørr ikke en gang tenke på hvor mye av familieøkonomien de har brukt på meg, i så mange år. 

EM-SØLV: Det ble en liten opptur i EM 2015 likevel. På 300m helmatch ble det lagsølv med Ole Kristian Bryhn (i midten) og Odd Arne Brekne. Individuelt kom jeg her på 10.plass, etter (igjen) å ha tabbet meg ut, ved å ikke dobbeltsjekke at baksiktet var skrudd hardt nok fast før stående-skuddene. EUROPACUP GULL: 2015 var det året jeg startet å konkurrere internasjonalt på 300m grovkaliber. Europacupen denne sesongen brakte mange gode minner. Jeg vant konkurranser i både Danmark, Sveits og Kroatia. Her fra helmatchen i Thun. I varierende vindforhold presterte jeg 1171 poeng og vant med fem poeng foran et av mine store forbilder: Rajmond Debevec fra Slovenia. Rene Homeberger fra Sveits tok bronsen. SESONGENS HØYDEPUNKT: 2015-sesongen ble avsluttet med Europacup-finale i Zagreb. Etter 8.plass på liggende og 6.plass på helmatchen ble det gull på halvmatch standard-gevær. Sølv til Andrea Rossi fra Sveits, bronse til Gernot Rumpler fra Østerrike.

I 2015 startet jeg å konkurrere internasjonalt på 300m og ble belønnet med en EM-plass på helmatchen. Her ble det lagsølv med Ole Kristian Bryhn og Odd Arne Brekne. Videre fikk jeg gode resultater i Europacupene denne sesongen. Det ble gullmedaljer i både Danmark, Sveits og Kroatia. I Sveits ble det gull på helmatchen foran et av mine store forbilder Rajmond Debevec (Slovenia). Sesongen ble avsluttet med gull på standard-gevær i Europacup-finalen, Zagreb, foran Andrea Rossi (Sveits) og Gernot Rumpler (Østerrike). 

2016 sesongen

Selv om sesongen bød på flere skuffelser, så ser jeg tilbake på 2016-sesongen, som kanskje den beste og mest minneverdige noensinne. Med unntak av årene mine på NTG-Kongsvinger, så fikk jeg her virkelig smaken på toppidrettslivet. Aldri har jeg lagt ned så mye arbeid. Fra august 2015 til august 2016 har jeg notert ned 965 treningstimer (skyting, fysisk og mentalt), samt 55 000 skudd (10m luft, 50m match, 200m / 15m sauer, og 300m match). Antall konkurranser (i både inn og utland) endte i perioden til slutt på 145. Jeg noterte ny personlig rekord i samtlige øvelser, som jeg konkurrerte i denne sesongen. 

SAMLING: Foruten om all hjemmetreningen, ble oppkjørringen til 2016-sesongen også lagt til Israel. Her hadde jeg en intensiv og god treningssamling med Stian Bogar (i midten) og Odd Arne Brekne. I tillegg til det Tsjekkiske damelandslaget. DRILL: Treningssamling på Kongsvinger.

I tillegg til treningen på hjemmebane, ble oppkjøringen til 2016-sesongen lagt til Israel. Her hadde jeg en lang og god samling med Stian Bogar (i midten) og Odd Arne Brekne. I tillegg fikk vi fin matching av det Tsjekkiske damelandslaget. Til høyre er bildet fra treningssamling på Kongsvinger. 

Jeg kan selvsagt ikke gjøre rede for hva andre gjorde og ikke gjorde, men jeg tørr påstå at det ikke var mange i Norge som trente like mye som meg dette året. Men, skyting er en veldig målbar idrett. Det er poengene som teller og poengene i de viktige og største konkurransene. Det er de som kårer vinnere, selv om 2.plassen eller 30.plassen har trent dobbelt så mye. Så brutalt er det. 

Dyp konsentrasjon og fokus under finalen av NM-luftgevær i Alfhallen.
Fokus under finalen av NM-luftgevær i Alfhallen.

Den internasjonale sesongen startet med verdenscuprunder i Thailand og Brasil. Her fikk jeg ikke sjansen, og jeg la i grunn Rio-drømmen død allerede da. Fryktelig skuffende og urettferdig, var den umiddelbare reaksjonen. Sett i ettertid, kanskje litt mer forståelig. Jeg ble ikke prioritert i 2015 og fikk kun en sjanse. Den tok jeg ikke vare på, og når det er OL-sesong, så er prioriteringene på sitt tøffeste. De som ble prioritert og leverte i kvoteplass-sesongen, har i så måte historisk sett, hatt en stor fordel året etter.

Her hjemme i Norge, svarte jeg bra på tiltale. Etter flere lokale stevner, på yndlingsøvelsen helmatch, hvor jeg var tett opp mot personlig rekord, nådde jeg til slutt 1180-grensen. I februar skjøt jeg 1181 poeng i Meråker, samtidig som landslaget var på verdenscup i Thailand. Resultatet i Meråker ble fulgt opp med ytterligere tre resultater på 1180-tallet denne vinteren og tidlig på vårparten. I utlandet, skjøt jeg meg blant annet til finale i Rocky Mountain Championship (7.plass), ISAS Dortmund (7.plass) og IWK Berlin (2.plass). 

DET STØRSTE: Europacupen-runden på 300m i Århus 2016, er nok min største prestasjon noensinne. På eliminasjonen i standard-gevær skjøt jeg 595 poeng - seks poeng over verdensrekorden (kan ikke sette verdensrekord i vanlig E-cup runde). I hovedkonkurransen ble det sølv. Jeg var i toppform i mai 2016, og hadde en enorm selvtillit. SEIERSGLIS: Jeg fulgte opp suksessen i standard-gevær med å vinne helmatchen i Århus med nok en personlig rekord: 1187 poeng. Sølv til Peter Sidi og bronse til Rajmond Debevec. Siste dag vant jeg også 60 skudd liggende. MER GULL: Sweden Grand Prix var en av mange utenlandskonkurranser jeg skjøt i 2016. Sammenlagt vant jeg her både 50m helmatch, 300m helmatch og 300m std-gevær.

Jeg kommer aldri til å glemme mai-måneden i 2016. Jeg var i mitt livsform og hadde enorm selvtillit. Under Europacupen 300m i Århus skjøt jeg 595 poeng på standard-gevær, i eliminasjonen, noe som var 6 poeng bedre enn verdensrekorden (kan ikke sette verdensrekord i vanlig Europacup-runde). På hovedskytingen ble det sølv. Gullet kom på 60 skudd liggende og i helmatchen, hvor jeg vant med 1187 poeng foran Peter Sidi og Rajmond Debevec. Siste bildet viser finalen av Sweden GP. Her vant jeg sammenlagt på 50m helmatch, 300m standard-gevær og 300m helmatch. 

Tidlig på våren (bare fem måneder før OL), skjedde det drastiske ting i landslagsledelsen. Landslagstreneren gikk av og ble erstattet med en ny. Det var kun to verdenscuper igjen før OL (München og Baku), og OL-laget skulle tas ut før verdenscupen i Baku. Den nye landslagstreneren ville at alle på landslaget, også de som ikke hadde fått sjansen, skulle få en mulighet og vise hva de kunne prestere mot de beste i verden. 

Jeg ble forhåndsuttatt til helmatchen i München, grunnet de sterke resultatene jeg hadde vist i Norge. Plutselig var det mulig å komme til Rio likevel. Kravet fra Olympiatoppen var derimot krystallklart. Komme til finale (blant de 8 beste av rundt 120 deltakere) og minimum bli nummer 6. Da kunne jeg kvalifisere meg for, det som senere viste seg å bli et rent amerikansk OL-uttak. 

Hans Kristian Wear (til venstre) og Kai Magne Mauseth i Norma Norge. Her får jeg utlevert ammunisjonen som jeg brukte under verdenscupen i München 2016.
Hans Kristian Wear (t.v) og Kai Magne Mauseth i Norma Norge gir meg ammunisjonen som jeg brukte under verdenscupen i München 2016.

Forberedelsene til München var knallgode. Jeg fikk gjort alt jeg skulle, hadde skutt på meg selvtillit og var i kjempeform. Jeg trodde det selv var mulig, og jeg var nære. Jeg gikk enkelt videre fra eliminasjonen med 1172 poeng og skjøt 1174 poeng i kvalifiseringen. Det var tre poeng for lite til å komme til finalen. OL-drømmen brast på siste stående-serien, men jeg var likevel strålende fornøyd med måten jeg gjennomførte min aller første helmatch-verdenscup på. Hvorfor gikk det likevel ikke? Konklusjonen jeg skrev ned var: “For få sjanser til å vise seg fram på de stevnene som teller mest og ditto for liten erfaring i møte med de aller beste i verden”. 

VIDERE: Avbildet sammen med NTG-trener Øyvind Sirevaag, etter å ha gått videre fra eliminasjonsskytingen i München. Sirevaag er en av flere personer jeg kan takke for alle resultatene jeg har oppnådd siden jeg startet med matchskyting i 2008.
NTG-trener, Øyvind Sirevaag, er en annen mann jeg kan takke mye for at jeg har oppnådd de resultatene jeg har. Her etter å ha gått videre fra eliminasjonsskytingen i verdenscup München.

Likevel var følelsen etter sesongen god. Jeg hadde gjennomført et enormt treningsopplegg på 365 dager, hadde fått bevist for meg selv at jeg kunne være en del av verdenseliten med riktige forberedelser. Til slutt, kanskje det viktigste, nå var det også endelig noen som ga meg sjansen. Det var noen som ga meg tillit og virkelig trodde på det jeg drev med. 

Hvis det er noe jeg angrer på i mitt første profesjonelle år, så må det være at jeg trolig burde prioritert fysisk trening i enda større grad. Skytetreningen og antall skudd ble massivt. Kanskje litt for massivt. 

Her sliter jeg meg rundt friidrettsbanen på Kongsvinger for 3000m test i oppkjøringen til 2016-sesongen. Sett i ettertid burde jeg nok ha prioritert fysisk trening i enda større grad dette året.
Her sliter jeg meg rundt friidrettsbanen på Kongsvinger for 3000m test i oppkjøringen til 2016-sesongen. Sett i ettertid burde jeg nok ha prioritert fysisk trening i enda større grad dette året.

2017-sesongen

Hvis jeg ene og alene kun skal tenke på skytesatsingen og det sportslige, så burde jeg fortsatt å kjøre på i samme tempo, treningsmessig i 2017, slik som jeg gjorde i 2016-sesongen. Da tror jeg at jeg hadde vært enda bedre enn hva jeg er akkurat nå.
Trening, og toppidrett generelt, er ferskvare. Hvis man ikke vedlikeholder, og plutselig reduserer mengden betraktelig, blir det raskt synlig på resultatene. Slik gikk det også for meg i 2017-sesongen. Høsten 2016 var det tilbake på skolebenken, pendling hver dag og jobb for å få ting til å gå rundt. Ja, det ble nesten en eksakt kopi av 2015-sesongen. Den profesjonelle hverdagen jeg hadde hatt, ble nesten snudd totalt om på hodet. 

Jeg hadde et godt treningsgrunnlag, men visste at jeg ikke kunne flyte på det gjennom hele året. Her hjemme skjøt jeg flere gode resultater på lokale stevner. Blant annet oppnådde jeg, for aller første gang, 600 poeng på heltall, og perset med 628,9 poeng med desimaler, i øvelsen: 60 skudd liggende. Jeg kvalifiserte meg med klar margin til sesongens eneste verdensuprunde, som var prioritert av Forbundet, og jeg ble funnet god nok til å reise til Gabala på verdenscup, betalt av mor og far. Jeg ble også uttatt til å skyte samtlige disipliner under EM 50m og 300m i Baku. Individuelt, ble jeg derimot listefyll i samtlige av disse konkurransene, med unntak av 5.plassen på 300m standard-gevær. 

SØLV: Selv om 2017-sesongen ble et tilbakeslag fra 2016, så var det noen lyspunkter likevel. Under IWK-Berlin ble det sølv bak den Sveitsiske verdenscup-medaljøren Jan Lochbiler. EM-SØLV: Høydepunktet i 2017 var EM-sølv i lagskyting på 50m helmatch. I et helsikes vær klarte Øyvind Solbrekken Flatla (i midten), Odd Arne Brekne og jeg, å sikre sølv til Norge. Både Russland, Kroatia, Tsjekkia og Tyskland ble grundig slått. Hviterussland tok gullet.

Selv om 2017 ble et tilbakeslag fra året før, ble det likevel noen fine opplevelser. Under IWK Berlin ble det sølv på helmatch-finalen bak verdenscup-medaljør Jan Lochbiler fra Sveits. Høydepunktet i sesongen kom i lagskytingen under EM i Baku. I et h******** vær ble det sølv til Norge. Store nasjoner som Russland, Tyskland, Kroatia og Italia ble grundig slått. Hviterussland tok gullet. Her skjøt jeg på lag med Øyvind Solbrekken Flatla (i midten) og Odd Arne Brekne. 

Den brutale nedtrappingen av treningen, kom spesielt til syne på stående. Her var jeg langt unna å true verdenseliten. Jeg kjente de fysiske og psykiske signalene fra 2015 komme sterkt tilbake, da skoleåret nærmet seg slutten. Igjen var jeg nær ved å bikke under, altså gi meg. Hvis jeg skulle gjøre dette, så måtte jeg gjøre det ordentlig og så profesjonelt som det lar seg gjøre. 

Igjen måtte jeg spørre meg selv: Hva er det jeg vil aller mest? Etter god dialog med sportssjefen i Forbundet, Høgskolen og familien, endte det til slutt godt, igjen. Jeg fikk utsatt innlevering av bachelor-oppgave til februar 2018, og videre idrettspermisjon fra siste skoleår fram til høsten 2020. Mine elskede foreldre stilte igjen opp som hovedsponsorer, og hjalp meg senere også med å finne andre lokale aktører til å hjelpe meg gjennom satsingen. 

Det er tøffe tak og mange kameler som skal svelges, men det kan se ut som det ordner seg for snille gutter. Fra 1. mars 2018, fikk jeg igjen mulighet til å prioritere, kanskje min største lidenskap i livet: Toppidrett rifleskyting på heltid. 

Da eg fikk utsettelse på bachelor-oppgaven, ble det en fin avslutning på 2017-sesongen. Jeg rakk et shipper-tak i august på over 90 treningstimer. Det resulterte i gull på 300m helmatch under Europacup-finalen i Italia. Bernard Pick fra Østerrike tok sølv, mens Karl Olsson fra Sverige tok bronse.
Da jeg fikk utsettelse på bachelor-oppgaven, ble det en fin avslutning på 2017-sesongen. Jeg rakk et shipper-tak i august på over 90 treningstimer. Det resulterte i gull på 300m helmatch under Europacup-finalen i Italia. Bernard Pickl fra Østerrike tok sølv, mens Karl Olsson fra Sverige tok bronse.

OL-gull til klubbkompis

Veien til bragden i Buenos Aires startet allerede tidlig i tenårene. For Stephanie Laura Scurrah Grundsøe viste tidlig i Danmark at hun hadde potensialet til å bli noe virkelig stort. 

For to år siden flyttet hun fra den danske byen Jyllinge, og startet å kombinere videregående utdanning med toppidrett på NTG Kongsvinger. Her fikk hun muligheten til å sette treningen mer i system, i tillegg til en solid dose mengde. Tre timer obligatorisk morgentrening, som et ledd i skolehverdagen, samt fysisk trening og kveldsøkter på standplass etter siste fagtime. Daglig. Årlig fyrer hun av cirka 40 000 skudd på treningsbanene til NTG Kongsvinger, og skyter godt over 100 konkurranser i skoleåret. På privat basis, blir det enda mer. 

« Vi har ikke noe lignende i Danmark, for skyttere som er i alderen 16-19 år. Avgjørelsen om å flytte til Norge og NTG Kongsvinger, er kanskje den beste jeg har gjort, så langt i livet. Her har jeg fått en unik mulighet til å legge treningsgrunnlag for å oppfylle de sportslige drømmene mine », sier Grundsøe. 

Tenkte aldri på gullet

I dag er hun dansk juniorrekordholder i samtlige OL-disipliner. Under VM i Sør-Korea, skjøt hun i seniorklassen, og kom hjem med to sølvmedaljer i lagskyting på 50m. På helmatchen var hun i tillegg ankerkvinne, da Danmark knuste Russland, Kina og kun var tre poeng bak gullvinner Tyskland. 

For to uker siden nådde hun en ny milepæl, i Sør-Amerika. 5.plass i kvalifiseringen med 624,3 poeng. Etterfulgt av en finale man knapt har sett maken til: Rett i tett etter de fem første skuddene, med et snitt på drøye 10,6 av 10.9 poeng. Falt ned til 3.plass etter neste fem skudd, men beholdt topp 3 plasseringen i de mest kritiske fasene, da en etter en av de lavere rangerte konkurrentene ble eliminert. 

Medaljen var i fare før 4.plassen skulle elimineres, men da ble det niere på både tyske Janssen og serbiske Malic. Da Malic også feilet på sine to neste skudd, så var sølvet i boks. Men 0,8 poeng opp til indiske Ghosh, trodde Grundsøe var for mye. 

 «Jeg hadde slått meg til ro at det kom til å bli sølv, og tenkte ikke på gullet i det hele tatt. Jeg skjøt tidlig og ventet på inderen. Hun sto igjen lenge, og da jeg så det kom 9,1 på skjermen hennes og jeg hørte jubelen fra det danske støtteapparatet bak, så tenkte jeg “Dette er ikke mulig. Dette kan ikke stemme” ». 

Den første i historien?  

Det stemte ganske så greit og idrettshistorie var skrevet. Ikke bare i Danmark. For, så vidt meg bekjent, så har det aldri vært en NTG-elev som har tatt OL-gull i en sommeridrett, samtidig som eleven har plikter på skolebenken. Da snakker vi uansett NTG-skole (Kongsvinger, Bærum, Geilo, Lillehammer, Tromsø, Bodø). 

Det har vel heller aldri skjedd av tidligere NTG-elever, individuelt i en sommeridrett, i olympisk sammenheng. Sistnevnte må tas med forbehold, men av det jeg har sjekket ut, så ser det ut til å stemme. Det har skjedd av tidligere NTG-elever i lagidretter, og selvsagt individuelt i vinteridretter. Men ikke i sommeridrettene, som resten av verden bryr seg mest om. 

Det er ikke mer enn vanvittig, at den minste NTG-skolen på lille Kongsvinger har fått til det. Det er bare å gratulerer skolen med skytetrener Øyvind Sirevaag i spissen. I tillegg til Stephanies familie, apparatet i Danmark og selvsagt Stephanie selv da, så klart. Hun er den største her. 

Tidlig i 2017 ble vi klubbkompiser, da hun valgte Kisen msl som sin norske klubb. Jeg håper det blir enda flere treningstimer sammen med deg framover Stephanie. Du er en ekte vinner, og jobben som ligger bak er et godt bevis på akkurat det.